Stop-Motion-dukkene i Wes Andersons 'Isle of Dogs' krevde en kostymedesigner

Forfatter-regissør Wes Andersonstop-motion animasjonsfilm "Isle of Dogs" er både en hjertevarm historie om en liten gutt og hans ubetingede kjærlighet til hunden sin-og en fortelling om frakobling av et sårbart samfunn (hunder) av en korrupt autoritær ordfører, som kanskje føles litt kjent disse dager.

RELATERTE ARTIKLER

20 år inn i fremtiden i den fiktive Megasaki City, hyller den sære regissørens siste prosjekt for japansk kunst og kultur, med referanser til store regissører Akiro Kurosawa, Yasujiro Ozu og Seijun Suzuki, pluss 50 -talls monsterfilmer og generell popkultur, sistnevnte av hvilken har allerede mange som snakker. For å hjelpe var den vanlige Anderson -samarbeidspartneren Kunichi Nomura i historieteamet og stemmer ordfører Kobayashi, byens hundehatende (men kattelskende) leder som bestemmer at alle hjørnetenner må forvises til det eksterne søppelet Øy. Avdelingen hans Atari (uttrykt av tospråklige, da åtte år gamle Koyu Rankin) tar av i mini Junior-Turbo Prop-fly for å redde sin elskede livvakthund og beste venn, Spots Kobayashi (Liev Schreiber).

På øya får Atari hjelp av en broket pakke med eksilerte hunder, inkludert street smart herreløse sjef (Bryan Cranston), tidligere Megasaki Dragons Little League baseballlag maskot Boss (Bill Murray) og sladderglade hertugen (en gullstemt Jeff Goldblum). Tilbake i Megasaki City planlegger ordføreren for midten av århundret den permanente bortfallet av hundebestanden, mens valuta student Tracy Walker (Greta Gerwig) engasjerer andre sjømannsuniformerte klassekamerater i hundeaktivisme, også reflekterende av nåværende ganger.

"Isle of Dogs" tok to møysommelige år å lage, med 1000 håndlagde dukker - 500 hunder og 500 mennesker - og et mannskap på 670, fra dukketeater til animasjon til kostymedesign. Fordi, ja, stop-motion animerte dukker trenger kostymedesign, særlig fordi hver karakter krevde fem dukkeskalaer: overdimensjonerte, store, mellomstore, ekstra små og "helter".

For den kolossale oppgaven ringte Anderson til "Fantastic Mr. Fox" -alumnen Maggie Haden, modellprodusent, dukkebygger og kostymedesigner som spesialiserer seg på å lage miniatyrklær. I forkant av filmens premiere fredag ​​23. mars, hoppet hun på telefonen med Fashionista fra Storbritannia for å diskutere hvordan hun oversatte Andersons visjon til teeny dukker, hvilken stamtavle var nødvendig for å lage ordfører Kobayashis skreddersydde drakt, og hvorfor det var den største utfordringen å lage en baseballtrøye for en av hundene alle.

Hvilken inspirasjon så du på da du så for deg japanske klær og mote 20 år inn i fremtiden?

Wes [Anderson] tenkte åpenbart veldig godt på hvordan han ville at fremtiden hans skulle se ut. Vi hadde tegninger fra ham, og han ga oss også en liste over filmer han skulle ønske vi skulle se, spesielt noen vakre japanske filmer: gamle, så vel som nye. Mye Ozu [og "Kagemusha" og "Ran"av] Kurosawa. Vi så også på alt vi kunne spore. En av våre store inspirasjoner var japansk innpakningspapir. Lederen for marionettavdelingen hadde tilfeldigvis japansk vintage -innpakningspapir, som var helt nydelig. Vi så også på Japansk treklossekunst. Det var en generell [inspirasjon], og da ville vi fokusere på en bestemt karakter, og Wes kan si: "Jeg liker denne gangsterfølelsen til denne karakteren; kan vi bruke elementer av det til ordføreren? "Noen ganger dikterte stoffet litt hvilken vei det ville gå. Det kom herfra, der og overalt, for å være ærlig.

Akkurat hva er prosessen med å lage kostymer til fem skalaer med stop motion-dukker?

Jeg jobbet med filmen i over 18 måneder! I årevis har jeg jobbet med [en teknikk] for å skrive ut på stoff bare gjennom en datamaskin. Jeg har klart det før, men det har aldri vært veldig stabilt, men jeg følte at vi virkelig spikret det denne gangen, noe som gjør livet så mye lettere for oss. Når vi designer stoff på et dataprogram, kan vi kjøre stoffet gjennom datamaskinen fordi [dukkene er] ganske små; du trenger ikke meter og meter av det i ett stykke. Du kan da bare gjøre den 50 prosent større eller litt mindre. Bare slik at du kan ha nøyaktig samme stoff, men trykt i forskjellige skalaer. Det betyr også at vi kan være veldig spesifikke med mønstre. For geishaene og for assisterende forsker Yoko Onos bukser [uttrykt av Yoko Ono], slike ting, kan vi være veldig spesifikke.

Hva er de faktiske størrelsene på de minste og de største dukkene?

Den aller minste: Fra skulderen er han omtrent en centimeter og en halv til gulvet. Ja, liten. Og de store var omtrent seks eller åtte centimeter fra skulderen. Tenk deg så: Det kommer til å blåse opp. Den kommer til å bli vist på kino [på en skjerm] på omtrent 60 fot, så du må gjøre det riktig. Du må få det perfekt, ellers kan du bare se alle feilene i det. Tidligere har jeg vært som "Å nei!" Men denne gangen var jeg ganske fornøyd med det vi produserte. Jeg fikk se mye av det projisert underveis, så hvis det var noen problemer, kunne jeg løse det.

Til ordføreren kjøpte jeg noen, det jeg syntes var veldig bra, vakker fin bomull - den var nydelig - til skjorten hans, og da jeg så den projisert for første gang, skrek jeg. Det så ut som han hadde på seg en sekk - en skjorte laget av en sekk - og det så bare forferdelig ut. Jeg hadde sett på det under et forstørrelsesglass, men det viste seg [på skjermen] forferdelig. Det hele måtte gå - bare silke til skjortene [fremover] fordi det var det fineste jeg kunne få.

Hva var inspirasjonen bak Ataris sølvdrakt, og hvordan fikk du teksturene til å poppe så levende ut på skjermen?

Det var en liten feilkommunikasjon at Atari havnet slik. [Ler] Jeg trodde Wes ville ha ham i en sølvdrakt. Jeg tror han mente "sølvhvit". Jeg fant et japansk teknologisk stoff - så skalaen på trådene for å veve det er veldig, veldig fin og liten - og jeg sminket det som en prøve og viste det til ham. Wes likte det veldig godt. Han syntes det så litt absurd ut - og det likte han veldig godt - og det så litt ut Ziggy Stardust, som jeg virkelig likte.

Jeg innså at det kom til å bli vanskelig å finne noen i en annen skala, men jeg har laget dukkekostymer i over 30 år nå, så noen ganger får du en følelse av et stoff. Jeg sa til avdelingslederen min: "Jeg vil prøve det i mindre skala uten å endre stoffet. Bare endre størrelsen på lommene, størrelsen på glidelåsene. "Så det gjorde vi. Og øyet ditt krymper det bare. Det er veldig rart, men det fungerer faktisk. Jeg brukte det samme stoffet til de forskjellige skalaene, men fordi vi krympet alt på det, krymper øyet ditt bare til mønsteret. Kvinnen som laget kostyme rekvisitter kom med et vakkert todelt glidelås som bare fullfører glidelåsene og får deg til å tro at de er ekte. Helt nydelig.

Jeg leste at du fant en Savile Row-utdannet skredder som lagde borgmester Kobayashis hvite drakt. Hvordan var den opplevelsen?

Et av mine [teammedlemmer] er Savile Row-trent, så jeg spurte henne om hun ville lage ordførerdressen fordi han er ganske merkelig, bortsett fra noe annet. Hun tok tre måneder på å få det første kostymet dit vi trengte det. Det var veldig vanskelig. Jeg tror jeg gjorde livet hennes mye vanskeligere fordi jeg hadde tatt med stoff med bambus i, som jeg trodde var flott fordi det hadde en litt japansk preg og det ville gjøre det annerledes, men det gjorde livet hennes vanskeligere. Det var veldig, veldig vanskelig, men vi kom dit. EN utfordring, la oss si det.

Jeg likte hvordan sjømannslignende uniformer på videregående skoler ble tilpasset for hver elev, som punk-goth-jenta med urolige ermer sammenlignet med den mer rettstrikkede Tracy.

Jeg elsket studentene veldig godt. En av de fine tingene med å jobbe for Wes Anderson er at han liker at folk er i uniform, men han insisterer aldri på at alt skal være nøyaktig, akkurat det samme. Jeg tror han liker den typen forskjeller du kan gjøre i uniformen og hva det sier om personen. Så det betydde at ved å tilpasse dem, legger du til hvem de var, og du kunne umiddelbart fortelle: "Åh, denne personen er litt punky. "Vi brukte forskjellige stoffer, men de ser fortsatt ut til å være uniformer vi vil. Det er subtile forskjeller, men nok.

Du lagde også et hundedrakt: Boss baseballtrøye fra maskotiden. Hvordan var den prosessen?

Har du snakket med noen? Du har valgt de mest plagsomme kostymene! [Ler] Fordi det er mer enn en størrelse på ham, var det ganske vanskelig å få stripen. Jeg vet at det høres latterlig ut. Fordi prosessen også innebærer å animere, endte vi med å lime stripene på ham. Jeg tror de er en silketråd. Vi broderte Dragons -logoen og kantet den med en liten silketråd fordi inntrykket som Wes ønsket var at den var sydd på, snarere enn brodert på. Men den var så liten. Vi prøvde å få "Dragons" laserskjæring. På den større er den faktisk laserskåret, etter det jeg husker, men de små måtte vi brodere. Jeg likte ham veldig godt. Jeg tror noen ganger at når de er vanskelige å få til liv, har du nesten en forkjærlighet for dem på slutten.

Hva var den største utfordringen med å lage kostymer til filmen?

Utfordringen var stoffets skala og å få det riktig. Fordi det var så mange skalaer, som Tracy's skjørt; å få disse bøkene så små og så perfekte og faktisk kunne animere dem og deretter på en annen skala. Ja, det var gøy.

Hvordan lagde du så små folder ?!

Det er en handelshemmelighet, er jeg redd. Jeg kommer ikke til å fortelle deg det.

Dette intervjuet er redigert og kondensert for klarhet.

Registrer deg for vårt daglige nyhetsbrev og få de siste bransjenyhetene i innboksen hver dag.