Hvis du så på gate stil blogger fra motemåneden (og vi gjetter at du gjorde det), du la sikkert merke til de fluorescerende gamle skolestilene som henger fra mange fasjonable skulder. Du vet kanskje også at de er fra Cambridge Satchel Company, og detaljhandel for under $ 135. En It-bag som faktisk er innenfor våre midler? Vi måtte ha en og vi måtte vite mer.
Vi fant ut at Julie Deane er damen bak Cambridge Satchel Company. Hun hadde ingen tidligere designerfaring før hun startet selskapet for knappe fem år siden med bare £ 600. I fjor nådde fortjenesten 2,2 millioner pund, og neste år kommer selskapet til å tjene mellom 10 og 15 millioner pund (det er opp til over 23 millioner dollar).
Så hvordan gjorde Deane det? Vi hoppet på telefonen med henne for å finne ut. Hennes er en sann suksesshistorie, født av alle grunner, av ønsket om å fjerne sin seks år gamle datter fra en skole der hun ble mobbet. Hun forteller oss om sin motivasjon for å starte selskapet, bli slått av av sine egne produsenter (hun driver rettslige skritt), og hva som skjer videre for Cambridge Satchel (hint: tenk clutches).
Hva inspirerte deg til å starte Cambridge Satchel Company? Hvorfor sekker? Jeg hadde de sterkeste, mest overbevisende årsakene: Jeg startet The Cambridge Satchel Company for å tjene penger for å sende barna mine til en flott skole. Datteren min, Emily, ble mobbet. Hun er den lyseste og mest omgjengelige jenta, men hadde blitt stille og tilbaketrukket. Jeg måtte gjøre noe, jeg var bestemt og den besluttsomheten har vært uvurderlig.
Vesker var populære da jeg gikk på skolen og jeg elsket min, og jeg ble overrasket over å finne hvor vanskelig det hadde blitt å få en autentisk skoletaske. Jeg var på utkikk mens vi leste Harry Potter og det var ingen tvil om at Harry og Hermione ville hatt en veske, jeg ville kjøpe en for barna mine, men de på markedet var dårlige etterligninger av vesken jeg hadde hatt glede av bærer. Jeg håpet at jeg ikke var den eneste som så. Det var jeg ikke!
Hvordan kom du på designet og gikk frem for å produsere dem? Jeg hadde ingen designerfaring, men jeg visste bare hvordan en veske skulle se ut. For meg burde en veske være ukomplisert, klassisk, slett ikke masete, den skal stå opp og ikke henges eller slanke-det er en klassisk britisk design. Jeg trodde kanskje at hvis jeg dro til lærarbeidsplasser-steder som ville lage saler for hester-trodde jeg at de ville vite det. Det tok meg tre måneder med å reise rundt og tenke litt, men jeg fant til slutt en skole i Skottland som fremdeles krevde at elevene skulle ha sekker. Så jeg fortsatte å ringe leverandøren til de ga meg navnet på fabrikken. De tjente mindre enn 100 i året. Jeg var så spent at jeg hadde funnet en bly som jeg kjørte rett der oppe [fra Cambridge] og dukket opp på fabrikkens dørstokk. Han sa at jeg synes du er veldig velmenende og hyggelig, men ingen vil ha en veske. Men han lagde min første batch, og jeg tok bilder med barna mine med dem stående rundt Cambridge-og bildene var på mitt første nettsted. Jeg jobber fortsatt med denne fabrikken og får dem til å produsere så mange jeg kan fordi han har vært den hyggeligste personen å jobbe med.
Men andre har ikke vært så hyggelige? Vel, dagen kom da fabrikken og de første jeg fant ikke var nok til å holde tritt med etterspørselen. Jeg ble fortalt at det var et skinnarbeidende selskap som lette etter mer arbeid, og de visste ikke hvordan de skulle lage sekker. Så jeg sendte dem til min første produsent, viste dem hvordan jeg lager posene, hadde en liste over maskiner, og det var de som snudde. Jeg visste ingenting om det, og da ringte en av deres ansatte meg og sa at de følte at de ble trukket inn i noe og følte seg rare og ga meg navnet på et nettsted, og jeg ble lam. Jeg fortalte dem alle planene mine, alle ideene mine og der var de på dataskjermen min [selges av et annet nettsted]. Vi forfølger rettslige skritt, så det er i hendene på advokatene nå. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å trekke meg umiddelbart og ta ut skinnet vårt. Men det var hovedprodusenten min-jeg fikk 800 poser i uken fra dem, så plutselig var jeg 800 poser i uken ned. [Hvis du bestilte en Cambridge Satchel og ventet en stund med å få den, nå vet du hvorfor.]
Vesken er en stor hit i moteverdenen, spesielt i neonfargene. Hva inspirerte neonpaletten? Vi hadde en forespørsel om en fluorescerende veske, og når vi lagde en, skaffet vi flere fantastiske farger-det er en annen på vei. Vi har blitt kjent for disse skandaløse posene. Det er noe veldig forlokkende med et så klassisk design i en så ikke -konformistisk farge.
Hvordan har virksomheten endret seg siden neonposene ble et slikt must-have-element? Det er nå mangel på fluorescerende kyr! Ærlig talt har vi blitt bøyd over responsen. Dette er et familiefirma, og å ha slik oppmerksomhet har vært fantastisk. Hver pose er håndlaget, arbeidet og håndverket som går til hver enkelt betyr at de ikke kan skyndes, og derfor må vi plutselig øke produksjonskapasiteten. Etter å ha blitt forrådt av vår viktigste britiske produsent, bestemte jeg meg for å begynne å produsere for oss selv, og nå er det en Cambridge Satchel -fabrikk i Storbritannia (nær Leicester). Lærarbeidere er vanskelig å finne, det var et døende håndverk på mange måter, men vi vil samarbeide med lokale høyskoler for å bygge læreplasser og gjenopplive denne typen produksjon. Jeg er spent på fabrikken.
Hva kommer etter neon? Noen nye farger eller mønstre? Vi har laget ryggsekker av metallisk finish for Comme des Garcons, ASOS og Urban Outfitters (Storbritannia). De er veldig spennende og har blitt svært godt mottatt. Ja, nye farger og begrensede opplag på gang!
Har du noen planer om å utvide til andre designområder? En Cambridge Clutch Co. kanskje? Ja! Vi vil introdusere clutcher, og i 2012 kommer det en ny poseform som passer perfekt til vårt merke.