Når et materialvitenskapelig selskap maskerer seg som et motemerke

Sweatsuits har gjennomgått den ultimate rebrand. For lenge siden er dagene med baggy polyestersekker reservert for en vintertur til treningsstudioet, ens Jazzercise-klær skjult under. Som så mye i klesindustrien, har svette endret seg - og det samme har omstendighetene der det er tillatt å bruke dem.

I nesten to år, "loungewear," i henhold til moderne terminologi, har fungert som en slags pandemiuniform, med etiketter som bygger hele forbrukerbaser over myk, uklar bomull. Det har absolutt vært tilfellet for Pangaia, et klesmerke som etter alt å dømme er aggressivt miljømessig: Lansert i 2018, hevder forhandleren å være en materialvitenskapelig selskap som maskerer seg som et motemerke, med plaggene som rett og slett fungerer som kjøretøyet for naturlig, fornybar innovasjon. I dag har beholdningen ingen mangel på kategorier, fra joggesko til pyjamas, men det er joggeskjortene og koordinerende treningsbukser som har markert sin førsteplass som et visittkort for merkevaren.

På ansiktet er Pangaias svette ikke helt ulik mengden av alternativer som allerede er på markedet. Serien kommer i en blanding av appetittvekkende farger, som Flamingo Pink og Saffron Yellow, med en glatt silhuett de som kjenner igjen fra pikslene på Instagram. Miljøtrekkene ligger internt, i stoffet: Svettene er laget av det merket kaller en "ansvarlig hentet, resirkulert og økologisk bomullsblanding av høy kvalitet," laget av gjenbrukte produksjonsrester og pensjonert tekstiler; opptil 95 % av vannet som brukes er regnmatet, noe som betyr at det beskytter både grunnvann og overflatevannressurser, og alle fargestoffer er ikke giftig og fri for skadelige kjemikalier, som formaldehyd og ftalater.

En oppsummering av ovenstående er trykt på plaggenes øvre høyre hjørner, i en ryddig, sans-serif blokk. Det er en mild påminnelse til både brukere og tilskuere om at varene først og fremst er planetvennlige. Klærne er uatskillelige fra oppdraget de er laget med, og det appellerer til mange parter, forbrukere og forskere.

"Våre moralske og etiske mål med virksomheten er å endre moteindustrien så raskt som mulig, og måten å gjør det for å sikre at innovasjonen spres så langt som mulig," sier Dr. Amanda Parkes, Pangaias sjef for innovasjon. offiser. "Som et merke, som en estetikk, har vi laget grunnleggende livsstiler som folk bruker mye. Det er en av måtene å gjøre den raskeste endringen på, ikke sant?"

Parkes har vært med i selskapet siden de tidligste dagene, etter først å ha kuttet tennene hennes ved Stanford University og Massachusetts Institute of Technology før hun grunnla sitt eget moteteknologiske studio som utviklet tekstilprosjekter for områder som ytelse og medisin. Underveis ble hun kjent med grunnleggerteamet til det som da var Future Tech Lab, et teknologikonsulentselskap med fokus på oppfinnelser, produkter og programvare – også Pangaias forløper. I 2017 ble hun med i en offisiell kapasitet, og bidro til å introdusere Pangaia for verden bare et år senere.

Selv om hun har svirret motetilknytning i mer enn et tiår, snubler Parkes fortsatt over noen av bransjens mest varige smertepunkter. Hovedsakelig, forklarer hun, er det at moteselskaper ikke eier produksjonsmidlene sine. Historisk sett foregår forskning og utvikling i en egen silo fra design og produksjon. Med enhver innovasjon helt isolert fra faktisk konstruksjon, har mote som helhet færre ressurser, men alene motiverende faktorer, for å konstruere fremtiden. Det er et stort problem, spesielt for en sektor som er så beleiret av stadig flere miljømessige og etiske feil.

"Jeg tok noen signaler fra å jobbe i teknologibedrifter, der selskaper som Google og Apple alltid designer fremtiden til sin egen industri," sier Parkes. "Jeg ble sjokkert da jeg kom inn på moten og fant ut at store konglomerater ikke har dette nivået av intern forskning. Det, helt ærlig, føltes litt tilfeldig at folk ikke tok eierskap av denne plassen."

Nå tre år etter er Pangaias løsning noe den kaller "høyteknologisk naturalisme", der fremtiden for en bærekraftig moteindustrien innebærer å bruke eksisterende naturlige materialer og forsterke dem med vitenskapelige og teknologiske prosesser. Vi kan bruke teknologi til å forsterke naturen, sier Parkes, ikke være på kant med det.

En av Pangaias viktigste måter å gjøre det på er å lage alternativer til tradisjonelle tekstiler - bomull, mest lukrativt - som fremmer biologisk mangfold. Ved å bruke konvensjonelle metoder tar det rundt 10 000 liter vann for å dyrke bare to pund bomull, avfall selskapet har som mål å håndtere med bomullserstatninger på markedet "PLNTFIBER" og "FRUTFIBER." Der PLNTFIBER bruker hurtigvoksende planter som bambus, eukalyptus og tang, gjenbruker FRUTFIBER matavfall, som bananblad og ananas bladfiber. Begge fungerer som levedyktige alternativer til bomull, men det er ikke selve bomullen – den samme typen som utgjør merkets ikoniske sweatsuits – som er problemet.

"Det er ingenting galt med bomull i seg selv," sier Parkes. "Det handler om systemene våre. Vi har overindustrialisert det. Vi dreper bakken den vokser i og alt som vokser rundt den. Vi må finne alternative løsninger, og det er ikke det at vi ser etter ett enkelt alternativ, for det er faktisk problemet. Løsningen er biologisk mangfold. I stedet for å lage alt med bomull, kan vi blande forskjellige fibre for å få forskjellige funksjoner, forskjellige følelser, forskjellige prispunkter."

Brorparten av Pangaias fiberforskning finner sted i Firenze, Italia, hvor selskapets primære forskningslaboratorium, passende kalt Pangaia Lab, er basert. Ved begynnelsen av pandemien i fjor vår, besto Parkes' direkte innovasjonsteam av bare 12 forskere og ingeniører stasjonert i forskjellige hjørner av kloden. Nå er tallet nord for 160. Hver dag, sier hun, er en ny utfordring, fra å manipulere tekstilsammensetninger til å teste botanisk fargestoff absorpsjon — målet er tross alt ikke alltid å utvikle fullverdige produkter som umiddelbart kan bringes å markedsføre. I stedet, bevæpnet med tidens luksus, gjøres utviklingen iterativt, selv om nevnte produkter aldri kommer foran en forbruker.

Som først og fremst et materialvitenskapelig selskap, er Pangaia - eller ser ut til å være, snarere - bemerkelsesverdig luftig med å selge sine fysiske plagg. Den driver en robust B2B salgsavdeling, som selger sine proprietære tekstiler på tvers av bransjen. Dens direkte-til-forbrukervirksomhet dreier seg i mellomtiden om allsidige, hverdagslige artikler som dagens forbrukere bruker i filler, loungewear-sjefen blant dem.

Dens solbriller, laget i samarbeid med karbontransformasjonsselskap Twelve, har polykarbonatlinser laget delvis av karbondioksid. Pufferfrakkene er fylt med et dunfyllmateriale det kaller "FLWRDWN", laget ved hjelp av en kombinasjon av markblomster, en biopolymer og aerogel. Og på tirsdag kunngjorde Pangaia at den er klar til å lansere denim, laget med Himalaya-nesle, en flerårig urt som brukes i Nepal for å lage fiber.

"Det gir perfekt mening at denim ville være det neste svaret på spørsmålet vårt om "Hva bruker folk hele tiden?" sier Parkes. "Denim er en av de mest bærekraftige gjenstandene i moteindustrien. Den har holdt seg lengst, og øker ofte i verdi over tid."

Bortsett fra forbrukeratferd, er denim fortsatt kjent som en av de mer ressurstunge, miljøskadelige industriene, av grunner som stammer fra bomullen som brukes til å konstruere den. Det store flertallet av planetens bomull dyrkes ikke bare med farlig gjødsel og sprøytemidler, men krever også enorme mengder vann å produsere. Pangaias denim er laget ved hjelp av en sjelden teknikk kalt en "venstrehåndsvev" der linjene til twill løpe fra øverste venstre hjørne mot nedre høyre hjørne, noe som resulterer i en mykere materialitet alt i alt. Alt skjer på en saktehastighets skyttelvevstol som bruker "celluloseholdig" sytråd, laget av strukturelt materiale som består av stilker, stilker og blader til planter.

Det er ikke lett å bringe en slik utvikling ut på markedet. Parkes forklarer at teamet hennes stadig revurderer en matrise rundt eksperimentering og forsyningskjeder – setter nye fibre i spill, for så å finne ut hvordan de skal lages pålitelig. Ettersom Pangaia vurderer sine forsyningskjeder, blir de tvunget til å vurdere mer enn lokalitetene der fornybare materialer hentes. Hvordan kan bedrifter som Pangaia investere sin vitenskapelige metodikk i de samfunnene som kan dra mest nytte av innovasjon?

Som så mye i vitenskapen, som i næringslivet, er svaret på dette spørsmålet ikke entydig. Men Parkes er overbevist om at det i det minste begynner med måten vi diskuterer forsyningskjeder generelt på, på tvers av alle forhandlere.

"Folk vil snakke i det uendelige om hvor bomull kommer fra, men ingen spør noen gang hvor kjemikaliene kom fra for å lage den polyesteren," sier Parkes. "Det er ingen forsyningskjede som sier "Åh, den polyesteren kom fra den oljeriggen." Vi må sammenligne epler med epler her. Du kan ikke bare si at disse plastpelletene dukker opp magisk, men på den andre siden snakker du helt ned i jorda. Alt går tilbake til naturen på en eller annen måte, i den forstand at vi også graver opp olje og fossilt brensel, og det er ikke tatt med i de fleste forsyningskjedeanalyser."

Åpenhet er altså nøkkelen - men å forplikte seg til praksisen på alvor er lettere sagt enn gjort, og ikke nødvendigvis av ondskap. Ta greenwashing, som for Parkes ikke nødvendigvis kommer fra det hun kaller en «root evil». I det store og hele, forbrukere, merkevarer og produsenter ønsker å gjøre rett ved planeten, men de er ikke utstyrt med verktøyene, informasjonen eller helt ærlig, tiden til å gjøre så. Det er der Pangaia håper å tjene mest effekt. Og hvis treningsdresser er den mest effektive og vidtrekkende måten å gjøre det på, så er det jo treningsdresser.

"Eksistensen av objektet i seg selv og etableringen av dets prosess kan endre samtalen og potensielt presse lovgivning," sier Parkes. "Jeg vet at det er veldig høyt. Vi er et moteselskap. Vi lager gjenstander. Men det er en samtale rundt mote som kan brukes til å peke mot en positiv løsning. Det er det jeg vil at Pangaia skal gjøre."

Hold deg oppdatert på de siste trendene, nyhetene og folk som former moteindustrien. Meld deg på vårt daglige nyhetsbrev.