Jeg hater flip-flops. Så mye. Og du kan absolutt ikke ombestemme meg.

Jeg lovet meg selv at jeg aldri mer skulle bruke ballett.

Jeg hadde omfavnet dem på begynnelsen, paret dem med bluss eller shorts eller leggings jeg hadde på meg under denim-miniskjørt. Jeg hadde dem på med smale jeans, med khakier og en kort stund, med gauchobukser og T-skjorter med band. Jeg brukte dem i snøen, i regnet og med høye trykte sokker, og skremte mine nærmeste (og alle andre som kunne se meg) i prosessen. Så oppdaget jeg endelig Converse joggesko, tøffe støvler og vintage loafers, og i min plutselig eldre og klokere tankegang fordømte jeg ballettleiligheter for alltid.

Det vil si helt til jeg så "Den fantastiske fruen Maisel " i vinter, og inspirert av Midge og hennes estetikk fra 1950-tallet, kjøpte jeg to par. Tross alt er alt gammelt nytt igjen-med mindre vi snakker om flip-flops.

Jeg hater flip-flops mer enn nesten alt. Jeg hater lyden deres. Jeg hater følelsen deres. Jeg hater hvordan de pleier å passe skikkelig ("ordentlig") bare etter dager med innbruddsblærer og stadig mer kjente hæler. Jeg hater hvor skitne føttene dine blir når du bruker dem. Jeg hater hvordan de får hvert antrekk til å se upassende tilfeldig ut. Jeg hater hvordan jeg trodde så lenge at de fikk meg til å ligne en stjerne i "Blue Crush". Jeg hater alt om flip-flops. Jeg hater dem

så mye. Og jeg hater flertallet av deres fettere, sandaler.

Jeg er en kvinne som liker sokker. Jeg bruker små, lune sokker du ikke kan se med oxfords, loafers og (mine nye) ballettleiligheter. Jeg bruker ankelsokker med joggesko. Jeg bruker arbeidsstrømper til sengs (om vinteren; om sommeren prøver jeg å ikke dø av varmeutmattelse). Jeg har opplevd for mange blemmer og kutt og blåmerker og kalde føtter til å være luftig nok til å gå for det og dykke ned, føttene først; å leve sokk- og/eller fancy-fri og risikere å måtte bruke en felles sokk i en skobutikk hvis jeg bestemmer meg for å bruke penger uansvarlig. Pungen min er et fartøy der Pepto Bismol, Imodium, Gravol, Tylenol, Advil og hånddesinfeksjonsmiddel trives og formerer seg. Jeg har med meg en liten flaske hårspray fordi du aldri vet når du kommer til å trenge det, og jeg liker en strukturert bølge. Jeg begynte nylig å kjøpe Butter Rum Lifesavers fordi jeg har akseptert at jeg egentlig er eldre. Jeg liker å planlegge, plotte og sørge for komfort og hygiene til enhver tid. Jeg liker og trenger en sokk.

relaterte artikler

Sandalerkrever imidlertid det motsatte. Bortsett fra gladiatoren (som bare er sko med hull i - og et annet tema for en annen dag), er de risikable. Du bruker sandaler forutsatt at du ikke trenger å gå langt, eller ikke trenger å gli inn og ut av dem et eller annet sted, eller trenger ikke å gå gjennom dammer, gjørme eller noe grovt. Sandaler krever en stille pakt med universet om at noe ikke vil gå fryktelig galt. For å bruke sandaler må du stole på firmaet ditt og deg selv, og slutte fred med at du har gått ut av deg selv som en sommerperson. En sjel som kan forplikte seg til solen og varmen så helhjertet at de helt avviser sko.

Jeg er ingen slik person.

For meg er flip-flops og sandaler som stranden: nei takk, under noen omstendigheter, hvordan tør du å spørre meg. Og ikke uten mangel på å prøve: Jeg brukte high school på å ha $ 7 Old Navy flip-flops religiøst, overbevist om at sjarmen deres lå i hvor skitten de ville bli på slutten av en uke. Jeg jobbet utallige amerikansk ørn skift fra 2005-2009 med brudd i semsket skinn, skinn og plastsandaler som aldri var ment å tåle utallige timer med å stå (og utallige sølte kaffe). I 2016 gikk jeg gjennom en midlertidig "I Love Summer" -fase der jeg omfavnet mitt siste gisp av tjue-noe eventyr-dom og brukte Sun-San sandaler som en måte å erklære min nye troskap til sand, vann og spontane bilturer. Jeg lot som Svenske Hasbeens var en flott sandal for enhver aktivitet bortsett fra det de var designet for: stående eller gående, sakte. Jeg tenkte kort på å kjøpe paret Adidas flip-flops Jeg brukte sommeren jeg gikk i åttende klasse. Jeg så på nytt "Laguna Beach" en gang i mars og lurte på om det var mulig å gjøre Roxy -sandaler kule igjen.

Og så så jeg på klærne mine, og jeg så på skoene mine, og jeg så på meg selv - og jeg tenkte: absolutt ikke. Kanskje et par kjolesandaler i et bryllup; kanskje mine Sun-Sans når jeg tar en kaffekjøring. Men et skofritt liv er ikke noe for meg. Jeg er en firkantet, nær 76-åring i hjertet som liker stoff og komfort og illusjonen om at jeg er langt mer sammen enn jeg faktisk er, sokker og alt. Flip-flops og sandaler er for de som kan være sårbare og senke seg ned i en sesong uten å bekymre seg for hvor nærmeste kilde til skygge og kaldt vann er. Sko er for oss andre: curmudgeons som liker sommer så lenge den ikke ser på oss firkantet i ansiktet. Hvem vil lide gjennom bukser og ermer og kanskje til og med en lett jakke fordi vi vet hva vi handler om, og det er ikke en campingplass eller strand.

Fordi dette er myten om sandaler: De vil ikke gjøre noen stor forskjell. Når fuktigheten kommer inn og solens ubarmhjertighet truer med å ødelegge oss alle, er det ikke fottøy som redder oss. Så, uansett hvilken stil du har på fottøyet, har du brukt en dag fra juni til september ber om å bli nedsenket i et iskar hvor du kan kalle på minnene dine om dette uendelige vinter. Snappene dine vil ikke redde deg mer enn sokkene mine kan redde meg.

Men min passet i det minste pent inn i ballettleilighetene mine. Som jeg bør legge til, bør aldri under noen omstendigheter bæres med noen form for bluss.

Registrer deg for vårt daglige nyhetsbrev og få de siste bransjenyhetene i innboksen hver dag.