For våren 2016 sier Greg Lauren at kvinner - ikke menn - er ledende i verden

Det er mandag kveld, nøyaktig to dager til timen før Greg Laurens våren 2016 rullebaneshow - det første som utelukkende viste frem dameklær - og han er fortsatt ikke helt sikker på rekkefølgen på det. Bør gruppen med indigo -krigerutseende komme ut før skjorter og bukser og skjørt laget med samme nylon som ble brukt til å produsere fallskjerm? Hvor passer de militære antrekkene inn? Kveldsklærne? Det hvite utseendet? Helvete, kan han bruke alle disse?

"Uten redigering kunne jeg gjøre 75 utseende," forteller han meg. "Kanskje 100. Men for et show ser det ut til at 50 er det magiske tallet. " 

Lauren, a Los Angeles-basert kunstner og motedesigner (og, ja, nevøen til Ralph Lauren), har leid Go Studios penthouse -rom i Manhattans Garment District for å sette siste hånd på klærne og tilbehørene våren 2016. Han liker det her på grunn av de store innendørs og utendørs plassene det tilbyr. "Vi må oksidere armbånd og male hatter," sier han og peker på et 20 -talls armbånd som henger utenfor på en trådbøyle. "Pluss," legger han til, "jeg vil at noen av hattene skal sitte ute i solen en stund så de falmer."

Showet han jobber med tar sikte på å feire kvinners styrke og mangfold. "Kvinner," begynner han, "er ledende på så mange områder i dag at jeg ønsket å gjøre et nytt show som representerer dem som disse sterke, mektige vesener som er selvforsynt og uavhengige. "Men i motsetning til hans tidligere samlinger, er karakterreferansene ikke spesifikt ikonisk. Ingen flekkete Marianne Faithfull. Ingen jiggered Grace Kelly. "Jeg følte meg frigjort fordi kvinneshowet til en viss grad føltes som en sjanse til å virkelig leke med styling og tilbehør, for å blande ideer: å blande en stråhatt med en kjoleskjorte med ødelagt hær bukser. Referansene handlet mindre om en karakter og faktisk å blande dem i ett ensemble. Kanskje på ett plan, det er jeg som sier, kvinner er så mange ting. Det er ingen ting som definerer kvinner i dag. "

Som han gjorde for sitt kolleksjon våren 2016, Har Lauren bestemt seg for å vise på det offisielle New York Fashion Week -stedet. Det er tenkning bak denne avgjørelsen. "Etter at de to første showene mine var utenfor stedet," sier han, "likte jeg ideen om å vise som en del av motemiljøet og deretter å ha en utfordring, kreativt: å ta en gitt plass og fortsatt ønsker å transportere mennesker på en eller annen måte med en mer minimal nærme seg." 

Kort tid etter at jeg ankom studioet hans i New York, går en afroamerikansk modell ved navn Samantha inn og blir møtt av Lauren. Etter å ha utvekslet informasjon, ber han om å få se henne gå. Litt nervøs, men med tilliten til en kvinne som har gjort dette mange ganger før, gjør hun en om ansiktet, strekker seg til den andre siden av rommet, snur seg igjen og siver fagmessig tilbake til Lauren og hans team. Laurens svar kommer i form av ett ord, en ytring de begge synes glade for å høre.

"Kult," sier han.

Samantha blir bedt om å bytte til et av utseendet - en hvit linskjorte over beskårte linbukser - som vil gjøre det til showet. (Jeg vet dette fordi når jeg spør Lauren hvordan de gule og røde klistremerkene på Polaroids på rullebanen hans ser ut for, svarer han med å si at de indikerer "et kanskje", eller en god sjanse for at utseendet blir redigert fra forestilling. Samanthas helt hvite utseende har ingen slike klistremerker.) Mens Samantha endrer seg, kommer en annen modell-en blondine-ut i grønne militærbukser og en jakke. Kanskje lurer Lauren på at buksene hennes trenger noe mer. Han tar tak i en seks tommers brun skinnrem med spenne i enden fra et bord i nærheten og holder den til siden av det høyre buksebenet, ved utsiden av kneet hennes. En assistent fester stroppen til buksene med en sikkerhetsnål. Like etter festes en lignende stropp på venstre side. Lauren går tilbake for å studere tilleggene. Ansiktet hans sier at det han har gjort er forsiktig. Etter noen flere blikk ser han en lang del av en hvit tanktopp som strekker seg over toppen av blondeens bukser. Noe er galt. Han stopper opp og tenker, spør en assistent om en saks. På mindre enn tre sekunder blir det overflødige skjortestoffet kuttet - trygt, ujevnt og til hans tilfredshet.

Å se Lauren utføre disse berøringene i siste minutt er som å være vitne til sluttfasen av et puslespill uten bilde på esken som viser hvordan sluttproduktet skal se ut. Som tilskuer kan jeg se at noe er i ferd med å komme sammen, men jeg kan ikke helt forklare hvordan eller hvorfor. Jeg ser ikke de manglende hjørnestykkene, det åpenbare passer. Men Lauren har ingen betenkeligheter. Han ser bare løsninger, selv om han må lage eller endre de manglende brikkene selv.

Etter at den blonde modellen er ferdig med montering, kommer Samantha ut fra garderoben og får beskjed om å ta på seg en hvit hatt med en bred rand. Som de alltid gjør, undersøker Lauren og hans innleide kunstdirektør, Peggy North, hele antrekket grundig. Klærne ser bra ut, men hatten trenger litt arbeid. For vanlig. Fra en haug med utklipp kutter Lauren en firkant av et tynt, råt silkeaktig stoff og fester det til forsiden til venstre av randen. Fra samme haug velger han et annet hvitt stoff, tråkker på det og river en lang, tynn stripe med hendene. Han vikler den rundt hatten noen ganger, og går igjen tilbake for å undersøke. Den er fremdeles ikke klar. Sittende er et gullbelagt blad. Lauren tar tak i det og stikker det inn i et hjørne av det tynne hvite stoffet han nettopp pakket rundt hatten. Selv om det ikke er noe speil, og hun aldri har møtt Lauren før, virker Samantha klar over at berøringene nå er fullført. For et øyeblikk passerer noe immaterielt mellom designer og modell, noe de bare ser ut til å gjenkjenne. Ved ganske enkelt å vente på å se hatten på henne før han startet designet, føler kanskje Samantha at sluttproduktet er unikt for henne. Hun smiler og takker ham. Og dette er når Lauren gir Samantha, det siste tilskuddet til hans stamme av nomadiske krigere, en high-five.

Hjemmeside Foto: Andrew Swartz