Foto: Med tillatelse fra Behno
I vår langvarige serie "Hvordan jeg lager det," vi snakker med folk som lever i mote- og skjønnhetsbransjen om hvordan de brøt seg inn og fant suksess.
Hvordan ville moteverdenen sett ut hvis vi sentrerte og feiret menneskene som arbeidet med å fysisk lage produkter? På Behno, en håndveskelinje grunnlagt av Shivam Punjya, får vi se det utopiske idealet som en fullverdig virkelighet. Punjya hadde ikke som mål å bygge et motemerke, men heller noe mer ydmykt: en fabrikk.
Forrige uke var det 10 år siden Rana Plaza, en klesfabrikk i Bangladesh, kollapset og drepte mer enn 1100 mennesker. Det var den dødeligste ulykken jegn klesindustriens historie. Den hendelsen endret løpet av Punjyas arbeid og liv, og satte ham til slutt på veien til å etablere Behno. (Ordet betyr "søstre" på hindi.)
Behnos vesker er håndlaget i India, i fabrikker styrt av et sett med overordnede retningslinjer kalt Behno Standard, som tar sikte på å kartlegge en ny kurs i arbeidernes velferd i den globale kleshandelen ved å gi dem tilgang til helsetjenester, familieplanlegging, arbeidermobilitet og tilfredshet og kjønnsrettigheter.
Punjya, som er basert i New York, innser at han er en del av en veldig privilegert industri: "Hvordan bruker vi denne plassen til å lage en slags endring når denne industrien påvirker så mange mennesker globalt?" er et spørsmål han jevnlig stiller han selv. "Jeg vet ikke om dette har noe med det å gjøre, men jeg er en kreft," sier han som forklaring mens han snakket om hvordan han har vært emosjonell siden han var barn, påvirket av verdens ulikheter.
I forkant snakker vi med Punjya om hva han har lært av å sette arbeidere først, Behnos India-utvidelse med en mega-ambassadør for Bollywood-merke, hvordan det å være i New York grunnlegger ham og krystalliserer hans visjon og mer.
Foto: Med tillatelse fra Behno
Hvordan fant du veien inn i motebransjen?
Jeg hadde en veldig utradisjonell reise inn i mote. På grunnskolen skrev jeg oppgaven min om folsyretilskudd for kvinner i reproduktiv alder og studerte i Jaipur og Hyderabad, i India. Mange av studiedeltakerne våre var tekstilvevere. På det tidspunktet tenkte jeg egentlig ikke så mye på levebrødet deres - jeg var fokusert på å samle inn dataene for forskningen min. Så kollapset Rana Plaza. Det var et veldig emosjonelt øyeblikk, for bare noen måneder før var jeg bokstavelig talt ute i felten og jobbet med mange kvinner som var veldig like de som ble myrdet i den grusomheten. Det rystet meg bare opp, og det var litt for nærme hjemmet, selv om jeg bare tilbrakte seks måneder med studiepopulasjonen.
Jeg snakket om det med familien min. Jeg har en stor familie på to mødre og to fedre - min mors yngre søster giftet seg med min fars yngre bror, og vi bodde i ett hjem i California. Det er som en felles familie, som tidligere var veldig vanlig i India og nå er mindre, men veldig uvanlig her. Mine pappaer ga meg i hovedsak ett råd: Enten må du slutte fred med det, eller så gjør du noe med det.
Jeg skulle gå til konsultasjon - hadde alt på plass - og bestemte meg så for å la være. Jeg ønsket å bygge en fabrikk i India som re-forestilte hvordan tradisjonell produksjon ser ut, og inkludere klesarbeidere og håndverkere i sentrum av den fortellingen.
Så du bygde bakenden først?
Jeg har alltid visst at ovenfra og ned-retningslinjer ikke er særlig effektive, spesielt når fellesskapsmedlemmer ikke er involvert i samtalen. Behno Standard er nedenfra og opp. Jeg tilbrakte omtrent åtte måneder i India på å besøke fabrikker og snakke med klesarbeidere. Jeg dro deretter tilbake til California, bodde på biblioteker og prøvde å forske så mye jeg kunne på hva klesarbeidere ønsket og verdsatte, i stedet for hva utenforstående trodde de verdsatte.
Hva hørte du fra arbeiderne om hva de egentlig ville?
Dette var første gang de til og med ble spurt om hva de verdsatte eller hva som betydde noe for dem. Det var en stor nøkkel takeaway, fordi det er så enkelt som å engasjere noen i en samtale eller gi dem en plass ved bordet. Noen ganger vet mange av dem ikke hva de skal si fordi de føler frykten for å overskride. Det er maktdynamikk og kjønnsdynamikk. Mens jeg gjorde noen av fokusgruppene, sørget vi også for at jeg ikke var den eneste, fordi jeg fortsatt er en outsider – en mann fra California – noe som også endrer samtalen. Vi ville sørge for at vi hadde nøkkelinformanter.
De tingene vi trodde var viktige var ikke nødvendigvis de viktigste tingene de prioriterte, på grunn av sosial dynamikk. For oss handlet det for eksempel mye om rettferdig lønn, men det er som utgangspunktet. Det er noe de fleste allerede burde gjøre. For dem er arrangementer som bryllup økonomisk prioritert over helsetjenester, men når det er en medisinsk nødsituasjon, blir det en økonomisk byrde. Så [å få dem] tilgang til helseklinikker var viktig. Det hjalp oss med å finne ut hvordan vi kan bruke ressursene våre til å bygge bro over disse hullene, gitt nyansen til fellesskapene vi jobber med.
Kan du forklare litt om hvordan du implementerer Behno-standarden?
Mange [fabrikker] gjør godt arbeid - det handler bare om å utvide den sosiale programmeringen de gjør, eller gi dem en metodikk for å forbedre praksisen deres.
Det vi implementerer nord i India er veldig forskjellig fra sør. Det er mye flere kvinner som jobber på fabrikker i Sør-India sammenlignet med nord. Da er lærindustrien veldig mannsdrevet. Det er ikke en cookie-cutter-tilnærming. Behno Standard har over tid blitt en gullstandard, som vår North Star. Det er det vi streber etter, og så trekker vi ut det som er relevant for de ulike regionene og fabrikkene vi jobber med.
Foto: Med tillatelse fra Behno
Hva var din visjon for designet og estetikken til merkevaren den gang?
Jeg så egentlig aldri for meg et merke. Da vi bygde fabrikken var mange bekymret for hva fabrikken kunne produsere, så vi ønsket å lage en liten samling for å vise hvilken kvalitet fabrikken vår kunne produsere. Men i den prosessen fikk vi litt oppmerksomhet - som "Å, denne følsomheten er interessant." Det var slik Behno ble født.
Det var tre formodninger jeg stadig hørte om Made in India på den tiden: at det var lav kvalitet, skapt i sweatshops og hippy-dippy i estetikk. Den tredje antakelsen var bare uvitende for meg, fordi India lager fenomenale skreddersydde stykker – vi har skreddersyder som bokstavelig talt lager verdens beste stykker for større merker. Jeg prøvde å demonstrere for verden at India kan lage et minimalt, godt konstruert produkt som ikke er laget i en sweatshop.
Jeg hadde også min egen sensibilitet når det gjelder design, som var litt mer klinisk og moderne, og ønsket å vise frem at ikke alt som kommer fra India kan slenges inn i en viss estetikk.
Vår første kolleksjon var høsten 2015. Den var ready-to-wear, noe vi gjorde i omtrent fem sesonger. Så tok vi en pause og gikk over til håndvesker for omtrent fire år siden. Vi begynte å designe håndvesker bare som et stilistisk element for lookbooks, men kjøpere begynte å ta hensyn til dem. Vi begynte å innse at vår sosiale innvirkning var like viktig som vår finansielle virksomhet, for uten at vi lager produkter som beveger seg, har vi ingen sosial innvirkning. Så vi laget en 100 % pivot til håndvesker. Vi gjør nå noen ready-to-wear, men det er mer kuratert.
Hva ønsker du at den gjennomsnittlige personen på gaten visste om moteindustrien og hvordan den fungerer?
Det ville vært fint om forbrukerne utfordret hvordan de tilnærmer seg "laget i"-samtalen. Et produkt laget i utviklingsland kan være fantastisk, om ikke bedre, enn et produkt som er laget i et land i Vesten som vi har høyt [aktet], som Spania, Italia eller Frankrike.
Noe annet jeg vil oppfordre forbrukere til å spørre seg selv om er hvor ofte de introduserer nye plagg i garderoben. 'It'-vesken skal virkelig være sesongløs. Det er den i garderoben du fortsetter å gå til om og om igjen. Det er hyggelig å feire flott design, men det er et rotterace i vår bransje for å stadig finne på noe som skal bryte gjennom støyen. Vi bør se på hva som har ligget i garderobene våre som vi ikke har brukt, hvorfor det er tilfelle og hvordan vi kan slutte å gjøre disse feilene.
Foto: Med tillatelse fra Behno
Hva er designelementene du legger i Behno-vesker som gjør dem til varige deler?
Vårt signaturdesignelement er knuten, brukt i et par av veskene våre. Ved første øyekast er det en knute - den er søt. Men for oss er det veldig mye et symbol på samfunn som kommer sammen og holder hender.
Hvis du åpner veskene våre, er toppen på noen av låsene i form av en bølge, som er et nikk mot bærekraft. Vi har også våre signaturskinn, et rulleskinn og et nappaskinn.
Behno er forankret i minimalisme. Koden vår omdefinerte hva ny luksus er for oss, og det er en kombinasjon av innvirkning, arv og håndverk, til dette prispunktet. Luksus trenger ikke å være et produkt som er dyrt. Du kan ha et luksuriøst laget produkt som er mer tilgjengelig.
Behno har nylig blitt tilgjengelig i India. Fortell oss mer om den indiske ekspansjonen og hvilket mellomrom du håper å fylle i det markedet.
For omtrent to år siden innså vi at vi har et enormt engasjement fra India, både på nettstedet vårt og på sosiale medier. Og det begynte på en måte å plage meg at vi ikke ble distribuert på det indiske markedet. Jeg vil ikke kalle meg selv kolonial, for å si det sånn, men jeg begynte å lure på: 'Hva gjør jeg egentlig med India? Jeg produserer alt med stolthet der mens jeg fokuserer på etikken vår, men vi trekker ut. Vi betjener egentlig ikke den indiske klienten.' Så vi begynte å tenke på å bringe produktet til India på en meningsfull måte.
Det er mange fenomenale merker i India, men vår følelse av minimalisme og modernisme, samt kvaliteten på veskene til dette prispunktet, [er det som vil skille oss ut]. Vi er ikke et av disse logomania-merkene. Nå snakker folk om stille luksus, og vi er mer et stille luksusmerke.
Du har også en stor Bollywood-skuespillerinne, Katrina Kaif, som merkevareambassadør og investor. Hvorfor var det viktig?
Vi innså at i et rom som India, trengte vi en ambassadør som var en global borger. Jeg henvendte meg til Katrinas team med svært liten forventning, men hun var virkelig nådig. Vi klikket før vi i det hele tatt begynte å snakke om forretningsaspektet. Hun holdt på med fotoseanser for å sende referanser til kampanjer - det var veldig hyggelig å ha noen så engasjert i den første samtalen. Hun visste egentlig ingenting om Behno, men over tid begynte hun å lære mye og ønsket å investere i selskapet.
Hun representerer også hvem vi er som merkevare. Vi er globale i naturen. Den indiske forbrukeren er veldig kresne, og det går tilbake til dyp praksis som Sør-Asia har hatt i generasjoner... I India har vi både vestlig-sentrisk dressing og også en sørasiatisk følelse av dressing, og de krysser linjer hele tiden.
Har du noen forslag til andre merker som kanskje ønsker å gi lignende oppmerksomhet til velferdspraksis for sine arbeidere?
Å være på bakken, besøke fabrikkene og tilbringe tid i landene du produserer i er det viktigste. Det er den eneste måten vi kan ha samtaler med fabrikkeiere og klesarbeidere for å forstå hvordan deres hverdag er. Når du er på fabrikkgulvet, ser du mye mer enn bare et produkt – du ser arbeidsforholdet. Og når vi først ser noe, er det vanskelig å se det. Men hvis du sitter bak en datamaskin i New York, ser du det ikke, og uvitenhet er lykke.
Gå aldri glipp av de siste motebransjenyhetene. Registrer deg for Fashionistas daglige nyhetsbrev.