Jeg dro til slutt til Saks på fredag. Jeg visste at ting var ille - jeg bor i New York, jeg jobber med mote, jeg har advokatvenner og handelsvenner og finansvenner, en samboer fra Detroit og foreldre som er ikke så langt, beklager, var ikke så langt fra pensjonisttilværelsen - men å se Saks i dårligere form enn Union Square's Trader Joe's søndag ettermiddag var i utgangspunktet, skremmende. Der YSL -vesker og Chloe -clutcher stolt satt, er stabler med krøllete $ 50 kashmir. Rullestativer fyller nesten hver gang, så fylt med denne sesongens varer at du umulig kan se noe uten å rive det fra hengeren. Marc by Marc Resort 2009 er allerede 40% rabatt, og jeg fant Alexander McQueen leggings med paillett på gulvet. Noen pakket Alaia -belter vertikalt rundt en stolpe av Oscar de la Renta, og jeg så Miu Miu -kjolen Isabeli Fontana bar på rullebanen i februar, sammenkrøllet i en ball under en 50% rabatt på buffalo pledd Ralph Lauren kåpe som hang på en skulder. Og skosalongen, den skinnende bastionen av eksotisk fottøy som nylig ble hedret med sitt eget postnummer, ser tragisk ut under tumlende hauger med sko som pleide å koste $ 1000. Hvis du kan vade gjennom Stuart Weitzmans til de oppskrapede Fendis, Viviers og Balenciagas, lykke til med å finne størrelsen din fordi beseirede selgere er hullet i midten av rommet, det eneste stedet med jevnlige sko og det eneste området uten en eneste kunde. Jeg kunne fremdeles ikke finne håndveskene noe sted, og ikke en eneste ansatt visste hva jeg mente da jeg sa at de ikke var i sitt vanlige hjem - sannsynligvis fordi de er midlertidig ansatte, (som forresten har jeans på gulvet, noe som er et tegn på at alle er ganske gitt opp). Jeg dro, pouting, ikke engang fristet av $ 200 Prada sko. Jeg burde ha hoppet over turen helt, slik at hvis, eller mer sannsynlig når de endelig stenger dørene, husker jeg den gamle Saks i stedet for outlet -versjonen. Fordi selv om jeg vet hvor viktig det er å "få det", er fornektelse så mye mer behagelig.