Hvordan 'T' Magasinets Patrick Li ble en av motens mest innflytelsesrike kreative regissører

I vår mangeårige serie, "Hvordan jeg klarer det" vi snakker med folk som lever i motebransjen om hvordan de brøt seg inn og fant suksess.

Patrick Li -navnet er kanskje ikke umiddelbart gjenkjennelig, men du har nesten helt sikkert sett arbeidet hans. I en karriere som strekker seg over to tiår har Li erstattet den tradisjonelle gotiske logoen til T: The New York Times Style Magazine med et eget tredimensjonalt design; designet logoene til Alexander Wang, Jason Wu, Rodarte, Smashbox Cosmetics and Barneys New York Co-op; og overvåket kunstretningen til Vogue Kina. Bortsett fra mote jobbet Li også med flere kunstinstitusjoner, inkludert Guggenheim -museet og Museum of Contemporary Art i LA.

Li begynte sin karriere på et grafisk designblad Emigre mens han studerte arkitektur ved UC Berkeley. Siden den gang har han bygget opp et imponerende CV, som inkluderer å jobbe under Fabien Baron hos Baron & Baron, starte sitt eget designstudio, Li, Inc. (tidligere Work in Progress New York) og jobbet som kunstdirektør for

Vogue Kina. For tiden deler Li tiden sin mellom T: The New York Times Style Magazine, hvor han fungerer som kreativ regissør, og studioet hans.

En nylig torsdag tok Li et øyeblikk ut av sin travle timeplan for å snakke om sin første jobb i New York, utfordringene ved å starte Li, Inc., sin første samtale med T'S sjefredaktør Deborah Needleman og hans råd til håpefulle reklamer.

Under studietiden jobbet du på Emigre, et grafisk designblad kjent for å være supereksperimentelt. Hva var det du lærte å jobbe der?

Jeg lærte virkelig å bli involvert i alle aspekter av en virksomhet. Jeg tok meg av alt fra redigering av bitmaps og skrifttyper til distribusjon av bladet til abonnenter. Pakker dem og bringer dem til postkontoret. Ingen jobb var for liten.

Etter college flyttet du til New York og fikk jobb på Intervju. Kan du fortelle oss mer om det?

I utgangspunktet ble jeg ansatt som redaksjonell assistent. Jeg visste hvordan jeg skulle bruke en PC og en Mac, så jeg var litt mellom kunstavdelingen og redaksjonen. Og etter et par måneder var jeg som: "Jeg føler meg veldig lidenskapelig om kunstavdelingen, så jeg ville liker å flytte inn i det. "Det var folk allerede der på avdelingen, så Ingrid [Sischy] var som, "Vi vil, vi vil at du skal bli som redaksjonell assistent. "Og jeg var som"Vi vil, Jeg kan egentlig ikke gjøre det, så jeg må forlate. "Men på mandag klarte jeg å gå inn på kunstavdelingen så lenge jeg beholdt jobben min i redaksjonen.

Synes du noen gang det er restriktivt å se på design fra et motesynspunkt, etter å ha kommet fra Emigre?

Jeg vil ikke engang kalle det en begrensning. Den hadde en annen estetisk posisjon der den var under Tibor Kalman som kreativ leder på den tiden. Det var ikke nødvendigvis mitt synspunkt, men det var ikke mitt sted å påføre et synspunkt. Jeg var der for å lette og hjelpe teamet som var der.

Som ung grafisk designer ville du alltid prøve å presse ting fremover i den retningen du trodde på. Og kunstdirektøren kan si at det enten er for gal eller ikke sprøtt nok, eller at det egentlig ikke er vårt humør. Men rollen min den gang var et så lavt nivå at jeg sjelden kom inn i disse diskusjonene, og jeg var alltid begeistret da jeg gjorde det.

Hvor ble det av deg neste gang Intervju?

Jeg flyttet bort og begynte å gjøre arkitektur igjen. Og så kom jeg tilbake til New York og begynte å jobbe på Fabien Barons byrå, som egentlig er det sanne grunnlaget, ikke av min kunnskap, men av min forståelse av bransjen. Det var ikke en forlagsindustri, selv om det var veldig beslektet fordi Fabien gjorde om Harper's Bazaar på den tiden. Når jeg ser tilbake, var det et så utrolig øyeblikk i motehistorien. Og jeg er så takknemlig for den opplevelsen.

Hvordan var det annerledes å jobbe i et byrå enn å jobbe i en publikasjon?

På en måte er de veldig like. Du prøvde å utvikle personlighetene der du jobbet eller hvilken klient du jobber for. Det er et interessant skjæringspunkt mellom en designer perspektiv kontra hva merkevaren ønsker. Og du kan enten bidra til å fremme hva merkevaren ønsker å være mer enn hva din egen spesifikke estetikk er. Med mindre de er helt på linje og det er det beste tilfellet.

Du startet ditt eget byrå som heter Work In Progress i 2000 [omdøpt til Li, Inc. i 2008]. Hvordan kom det til?

Mine venner i Paris hadde et magasin kalt Selvbetjening. Jeg var New York -redaktør siden den startet, og etter at jeg forlot Baron & Baron, startet jeg mitt designfirma som New York -kontoret til mine Paris -partnere. Vi jobbet med forskjellige prosjekter, men vi samarbeidet kreativt.

Var det vanskelig å komme i gang?

Det var vanskelig fordi du skjønner at "Oh ok. Nå er jeg ansvarlig for meg selv og for en eller to ansatte. Jeg trenger en fargekopimaskin. Hvilken fargekopimaskin skal du kjøpe? Hva er den beste telefonabonnementet jeg har råd til akkurat nå? "Alle slike beslutninger som alle er superpraktiske. Men jeg hjalp til med å ta vare på så mye av det i Baron & Baron i tillegg til å designe at det var som om jeg visste hvordan jeg skulle gjøre det allerede.

Og så begynte du å jobbe på WSJ Magazine?

Rett før det jobbet jeg med Vogue Kina. Jeg gjorde det [fra] rett ved lanseringen og jobbet der av og på i omtrent åtte år som kunstdirektør for øvrig. Jeg møtte mange fantastiske mennesker, spesielt mange mennesker som gjør så flott arbeid i Kina i dag.

Og så møtte jeg Deborah Needleman kl WSJ Magazine. Jeg var faktisk på vei til flyplassen for å dra til Beijing, og hun sa: "La oss begynne å jobbe sammen." Jeg ble anbefalt av en venn, og jeg er så takknemlig for den forbindelsen. Mun-til-munn-tingen er så viktig. Du må forbli tro mot deg selv, men jeg tror det er folk som kjenner igjen det. Uansett, noen hadde anbefalt meg til Deborah, og vi slo det. Og så fikk hun et tilbud på Times og selvfølgelig var jeg begeistret over muligheten til å jobbe for New York Times.

Hvordan er en gjennomsnittlig dag for deg på T og Li, Inc.?

Hverdagen er annerledes, men jeg starter dagen enten halvt på studioet mitt og den andre halvdelen i bladet. Bladet er veldig syklisk av natur; du går gjennom perioder med å komme opp med konsepter og deretter få dem til å skje og sette dem inn i layout. Så å tildele fotografer som vil bidra til å bringe liv til en historie, venter på å se hvordan teksten er og virkelig prøver å ha et visuelt språk som støtter og styrker disse historiene. Det er noen dager jeg får til å designe mer og så er det dager hvor det virkelig handler om å få ting i gang. Innenfor bladet er det åpenbart en verden utenfor trykte utgaven. Så det er den digitale siden, hendelser og andre slags aktiviteter som støtter bladet som jeg engasjerer meg i.

[Magasinet] er kontinuerlig inspirerende fordi jeg er utsatt for så mange flere ting enn jeg har vært før. Deborah og teamet er så virkelig, virkelig begavet. Og de har åpnet øynene mine. Folk som gjør det aller beste av det de gjør, de kan være superdunkle, men så lærer jeg om arbeidet deres og jeg liker: "Herregud. De virkelig beveger ting fremover. "Jeg vet ikke om det direkte påvirker det jeg gjør, men det gir absolutt et inspirasjonsnivå.

Du har jobbet med mange nye merker som Alexander Wang, Jason Wu og Rodarte. Hvordan er klientmøter? Har du mange diskusjoner frem til et prosjekt?

Tusenvis. Jeg prøver å få en ide om vedkommendes estetiske posisjon. Hva tror de på? Hva er inspirerende for dem? Hva er deres følelse av fellesskap? Du kan bare få det gjennom samtale og interaksjon. Noen ganger er det mer enn bare ord som hva er den blyanten personen bruker eller hvordan vesken deres er. Og ikke for å legge så mye vekt på disse tingene, men det er en kombinasjon av alle disse beslutningene. Noen mennesker er virkelig gjennomtenkte og noen er veldig uformelle, og ingen er nødvendigvis bedre enn den andre.

Hvordan bestemmer du hvem du skal jobbe med?

En av tingene jeg prøver å være klar over er å hjelpe til med å støtte merker eller institusjoner som er best i klassen. Så åpenbart er Alexander [Wang] veldig forskjellig fra Jason [Wu], men de er begge de beste på det de gjør. Jeg får forespørsler om å gjøre noen prosjekter, og mange av dem er veldig flotte, men jeg kan ikke gjøre mer arbeid enn det jeg allerede gjør. Så jeg må stole på instinkt. "Ok, denne personen er den virkelige avtalen." Og hvis jeg føler at jeg kan hjelpe dem, så er det flott å inngå et samarbeid.

Hvilke råd har du til folk som ønsker å bryte seg inn i denne bransjen?

Det er virkelig å følge sin lidenskap. Hvis du ikke liker grafisk design, kan du finne en annen måte å komme inn på. Hvis du ikke er glad i klær i skapet, er det andre måter å komme inn i den verdenen på. Det handler egentlig om å bli utsatt for forskjellige aspekter. Jeg har fått noen forespørsler fra folk som har skrevet brev til meg som sier: "Kan jeg bare komme og henge og se deg jobbe?" Og jeg er som, "Vel... Det er ikke slik det fungerer egentlig. "Du må gå inn i verden med en ide om hva som interesserer deg. Det kan ikke være så uklart som: "Jeg vil jobbe med mote."

Jeg tror for å virkelig bidra, det er hyggelig å ha en ide om andre kreative kulturer eller bransjer der ute. Så for meg var det samtidskunstverdenen. Alle kan velge sine egne ting; det kan være musikk, det kan være film. Det handler om hvordan andre typer kreative næringer kan informere om hva du vil gjøre. Og hvis det er på mote, tar du med litt av det andre til det og at, Tror jeg, er super viktig.

Dette intervjuet er redigert og kondensert.