Kimberly Jenkins forstyrrer moteopplæringen ved å omfavne mangfold og ta opp rasediskriminering

Hvorfor bruker vi det vi har på oss, og hvordan spiller rase en rolle i våre klesvalg?

Dette er bare ett av de mange utfordrende spørsmålene forskeren Kimberly Jenkins stiller seg hver dag. Fra ung alder, Jenkins-som nå jobber som foreleser på deltid ved Parsons School of Design og gjestende assisterende professor ved Pratt Institute - utviklet interesse for både den sosiokulturelle og historiske påvirkningen bak stil og klær, men var ikke sikker på hvordan hun skulle slå sammen lidenskapene sine sammen. Det var ikke før hun oppdaget et MA -program i motestudier ved Parsons at hun innså at det kunne bane sin egen vei i bransjen.

Etter eksamen fra programmet i 2013 begynte Jenkins til slutt å lære henne "Mote og løp" kurs på Parsons i 2016, som raskt ble en av de mest ettertraktede timene på universitet. Siden den gang har Jenkins blitt en fremvoksende stemme og en kulturell pioner i studiet av mote og identitet, oppmuntrende hennes studenter og jevnaldrende til å vurdere hvordan politikk, psykologi, rase og kjønn former måten vi "former" våre personlige identiteter. Utover dette har Jenkins vært opptatt av å organisere aktuelle paneler, snakke som gjesteforeleser, lansere (og kjøre) en relatert online database og kurere en ny utstilling, kalt "Fashion and Race: Deconstructing Ideas, Reconstructing Identities", som utvikler mange av temaene hun tar opp i timene.

Showet, som finner sted på Parsons fra oktober. 27 til nov. 11, viser arbeidet til elleve studenter og alumner ut, og undersøker spørsmål som "feil fremstilling, ekskludering skjønnhetsstandarder, mangel på inkludering og systemisk vold i deres kreative praksis, "ifølge pressemeldingen.

I kjølvannet av åpningen satte Fashionista seg sammen med Jenkins for å lære mer om arbeidet hennes og hvordan hun Parsons utstilling vurderer moteindustriens ekskluderende fortid mens han foreslår en radikal ny framtid. Les videre for hele samtalen.

Når og hvordan ble du først interessert i skjæringspunktet mellom mote og rase?

Som en person med farger oppdaget jeg ideen om rase i en veldig ung alder, siden det meste av min erfarne erfaring har blitt formet av det. Som barn ble jeg fascinert av fasjonable kvinner. Min interesse for mote utviklet seg gjennom mediarepresentasjon - "Style" på CNN med Elsa Klensch, "House of Style" med Cindy Crawford, og porer over motemagasiner. I åttende klasse skrev jeg en rapport om kjolebetegnelsene til Skinheads; på videregående hadde jeg blitt litt besatt av rase, sosialpsykologi og trossystemer. På høyskolen visste jeg ikke hva jeg skulle ha som hovedfag fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle forene min interesse for sosial og kulturelle spørsmål med "mote" og kjole - mote blir stigmatisert som useriøs og uverdig for vitenskapelige undersøkelse. Jeg oppdaget et utdanningsprogram som heter Fashion Studies ved Parsons School of Design nesten to år etter at jeg ble uteksaminert med BA, så jeg var åpenbart glad for å se mine akademiske interesser legitimert.

Hvilke andre faktorer prøver du å ta opp i arbeidet ditt?

Min utforskning og undervisning i mote og rase er faktisk bare ett av de forskjellige aspektene ved mote og selvpresentasjon som jeg er fascinert av. I timene mine snakker jeg med elevene mine om alle "mote og" - som "mote og aldring", "mote og politikk", "mote og psykologi", "mote og bærekraft", og så videre. Masteroppgaven min handlet om hvordan vi kler og håndterer utseendet vårt når vi går gjennom en skilsmisse eller et samlivsbrudd.

Kan du fortelle oss mer om timene du underviser og hvordan du utdanner neste generasjon motedesignere?

Klassene jeg underviser kjører spekteret fra motehistorie (det vi hadde på oss) til moteteori (hvorfor vi bruker det). Jeg underviser også i en forskningsmetode -klasse som viser motedesignstudenter hvordan de kan utvide inspirasjonens dybder. Da jeg utviklet min "Mote og rase" -klasse, håpet jeg å få med meg noe sårt nødvendig på moteskoler: et mangfoldig og forstyrrende perspektiv. Altfor ofte blir studentene presentert for en veldig vestlig, og la oss bare si det, veldig hvit perspektiv på motehistorie. Jeg tror det er på tide å utvide definisjonen av mote og også utvide det vi vet om klær og stil. Visst, vi kan argumentere for at mote "med stor F" kom ut av Europa, men ville det ikke være interessant å lære om kjole fra kulturer og regioner utenfor Europa som formidler like mye mening når det gjelder stil eller prestisje?

Hva oppfordrer du elevene til å tenke på når det gjelder å takle rase og identitet gjennom mote?

Et varmt tema som jeg vet jeg må ta opp i klassen, er kulturell tilegnelse. Jeg er enig med lærde Minh-Ha Pham om at det er på tide å pensjonere begrepet (med mindre du er en motelov profesjonell), men jeg synes det er nyttig som et inngangspunkt for å snakke om stil, eierskap og makt deling. Jeg synes ikke det er nyttig å si det Nei man burde noen gang ha på seg alt som ikke er hjemmehørende i deres identitet eller oppvekst, men jeg tror at det må snakkes om hva noe betyr og Hvorfor. Paradoksalt nok, etter hvert som verden har blitt mindre og mer forbundet, har vi på mange måter blitt mer stamme og isolerte. Vi bygger opp vegger og stopper ørene, og det er det jeg ser skje på en måte når det personlige blir politisk.

Hva er mote- og løpsdatabasen? Hvordan håper du at det vil øke bevisstheten om måtene de to fagene er knyttet sammen på?

Målet for The Fashion and Race Database Project er å tilby en dedikert plattform med åpen kildekode verktøy som adresserer skjæringspunktet mellom makt, privilegium, representasjon og estetikk innenfor moten system. Det har vært en så varm og støttende mottakelse siden jeg lanserte nettstedet, som studenter, lærere og mote entusiaster er alle enige om at vi må diversifisere og avkolonisere måtene vi tenker og snakker om mote, klær og stil. For mange lærere vil det gi verdifulle undervisningsverktøy som hjelper til med å finne de blinde flekkene i arbeidet sitt.

I nyere tid har "aktivisme" blitt et moteord, ettersom flere og flere selskaper utnytter det. Tror du det fortsatt er relevant, eller har det mistet betydningen?

Når jeg kommer tilbake til det jeg sa tidligere om det personlige å være politisk, tror jeg at vår daglige kjole og utseende kan gå inn for - eller i det minste ganske enkelt uttrykke - hvordan vi føler og hva vi verdsetter mest om oss. Den daglige handlingen av selvuttrykk kommuniserer noe dypere, og på godt og vondt kan signalene det sender krysse med de som ser ting annerledes eller ikke respekterer hvem vi er.

Alt dette er å si at kjole er en aktiv, hverdagslig praksis for selvuttrykk og kapitalisere på det demokratisk handling er noe som i mitt sinn får styrken og mulighetene for selvmote til å miste sin rikdom. Men jeg er ikke morsom for motebransjen - jeg bruker vintage og brukte, eller jeg bruker prosjekter designet av moteutdannede. Jeg har sett et marked dukke opp for moteaktivisme og kulturell "våkenhet" som er så egeninteressert og uautentisk.

Hva håper du å se mer fra motebransjen i fremtiden når det gjelder å løse sosiale problemer gjennom klær?

Jeg er bekymret for utseende og diskriminering - spesifikt er den rasialiserte kroppen et synlig, fysisk uttrykk og i mange tilfeller feil oppfatning av noens identitet. Dette fører til opptredener som blir kriminalisert, utnyttet, tilegnet seg og sett på som umoderne... vel, til det kan kapitaliseres på. Moteindustrien blir ofte sett på som overfladisk, parasittisk, stadig i endring og eksklusiv. Det er mitt håp at når vi navigerer i disse vanskelige tider politisk, kan moteindustrien vise hvordan det gjør best - for å innovere og inspirere - kan lede veien mot å vise mer empati i utdanning, design og virksomhet.

Fortell oss mer om utstillingen "Fashion and Race: Deconstructing Ideas, Reconstructing Identities". Hva slags verk vises?

Jeg har delt utstillingen i tre seksjoner. Den første er "Deconstructing Ideas, Reconstructing Identities" som har arbeid fra Cecile Mouen, Avery Youngblood (en Beyonce "Formation Scholar") og Joy Douglas som sliter med, undergraver og avhører eksistensen av rase, henholdsvis. Cecile har disse to store rammene som hver viser et flatt plagg med symboler knyttet til biologi og undersøkelsesdata malt på overflaten. Dataene tilsvarer informasjonen som ble innhentet fra intervjuer Cecile utførte med unge, multirasiale, multinasjonale kvinner som sliter med angst for utseende og autentisitet.

Så er det avsnittet med tittelen "The Racialized Body", som konfronterer og regner med de mangeårige, dehumaniserende og reduktive representasjonene av svarte kvinner. Inne i galleriet kan du se motedesignet til Kyemah McEntyre (som gikk viralt for sin selvstyrende gallakjole i 2015), Katiuscia Gregoire, Carly Heywood og Lashun Costor står alle i samtale med hverandre for å vise oss hva som er mulig for neste generasjon svart kvinne mote designere. Vi har også illustrasjonsarbeidet til Jamilla Okubo (hvis arbeid også har hatt et godt samarbeid med Dior), hvis Hår som identitet zine presenterer et inngrep med retorikken Svarte kvinner har blitt fortalt om hårets tekstur og utseende.

Den siste delen, "The Intersection of the Race and the Gaze in Fashion Photography", retter søkelyset mot neste generasjon fotografer av farger. Det er et vakkert øyeblikk for en av fotografene som ble omtalt, Rachel Gibbons, slik jeg husker henne nevner i klassen "Mote og løp" at hun ikke så mange svarte kvinne motefotografer der ute.

Det er fotograferingens underverk Myles Loftin som allerede har hatt ganske mye synlighet, men serien hans "Hooded", som gjenopptar "Black boy joy" og ber om en følelse av menneskelighet mens han hadde på seg den stigmatiserte hettegenseren, var helt avgjørende for dette forestilling. Stevens Añazco avrunder gruppen godt med skinnende og øm fotografering som sentrerer skeive, ikke-binære og trans-fargekropper. Til slutt samarbeidet jeg med Media Studies -utdannet Jessica Hughee for å filme tre fortellinger om hvordan det er å jobbe i det kreative feltet som en person med farger. Denne historiefortellingskomponenten spiller på loop inne i galleriet og legger til en faktisk stemme og omgivelseslyd til utstillingen. Seeren forlater ikke plassen uten å bli berørt av den ekstra sanseopplevelsen.

Hva håper du seerne vil ta fra å se utstillingen?

Det er mitt håp at de som har følt seg marginalisert i motesystemet - eller bare generelt, sosialt - føler seg sett. Målet mitt er å ytterligere legitimere hvordan mote kan undersøkes kritisk og også være et avgjørende verktøy for selvbestemmelse.

Hva skjer videre for deg? Hva slags prosjekter vil du ta på deg i fremtiden?

Neste på agendaen min er en podcast med en ledsagesamtaleserie som genererer kunnskap og forståelse gjennom moteutdannelse. Når det er fra bakken, en bok.

Dette intervjuet er redigert og kondensert for klarhet.

Vil du ha de siste motebransjens nyheter først? Registrer deg for vårt daglige nyhetsbrev.