Vivienne Westwood kan hate den nye dokumentaren om henne, men publikum vil ikke

Hvis du hadde sjansen til å gjennomføre et prosjekt som ville gi deg et intimt vennskap med en av dine levende helter, og til slutt ødelegge det vennskapet, ville du tatt det?

Selv om det endte med å bli den valgte filmskaperen Lorna Tucker ble stilt overfor i løpet av å lage "Westwood: Punk, Icon, Activist", kunne hun ikke ha forutsett det da hun først møtte designer Vivienne Westwood i 2008. De møttes på et filmsett, der Tucker sier at hun ble "blåst bort" av Westwood.

"Hun var i 70-årene, og hun gikk opp iført seks tommers høye hæler, og hun så utrolig ut," sier Tucker på telefonen fra London. "Jeg hadde alltid vært bekymret for hvordan kvinner forventes å forsvinne i bakgrunnen når vi blir eldre."

Etter å ha vært en tidligere modell selv etter at en speider i byrået fant henne tigge om penger som hjemløs tenåring, Tucker hadde litt kunnskap om moteverdenen, selv om hun ikke hadde mye inngående kunnskap om Westwood. Men samspillet hennes med den brennende, ikonoklastiske designeren den dagen skiftet noe for Tucker, og ble det begynnelsen på et "sakte-brennende vennskap" som så de to henge sammen om sosiale årsaker og kreativt arbeid for år. Det var denne gjensidige tilliten som til slutt overbeviste Westwood om å gå med på-etter litt oppmuntring-til å la Tucker lage en dokumentasjon som er gitt for alle.

"Westwood: Punk, Icon, Activist", som åpner 8. juni i New York City og 15. juni i Los Angeles, er en intimfilm som undersøker banebrytende designer og hennes eponymous merkevare med en åpenhet som ikke holder for seg som føles som om den ikke kunne vært laget av andre enn en pålitelig venn. Fra scener som skildrer Westwood som bare rullet ut av sengen om morgenen til anspente dialoger der hun og partneren hennes Andreas Kronthaler kranglet med ansatte til diskusjoner om merkevarens interne problemer, er filmen full av øyeblikk som gjør det klart at det ikke ble regissert av noen som ønsket å pumpe en luksusmerke full av varmt luft.

"Jeg ville sørge for at det ikke var et merkeverk, at det var den virkelige ærlige sannheten om hvor vanskelig det er å drive et selskap, hvor vanskelig det er å beholde integriteten din som artist," sier Tucker.

Men selv om filmen ikke gjør alt for å smigre Westwood, er det klart at personlig og kunstnerisk integritet er akkurat det Tucker tror designeren besitter. Fortellingen dekker Westwoods enorme rolle i å skape punk -looken og bevegelsen i Storbritannia på begynnelsen av 70 -tallet, hennes kamp for å etablere seg i det britiske motesystemet selv om hun ble offentlig hånet av pressen, hennes forhold til de kreative mennene som har dannet bakteppet for hennes kunstneriske reise, hennes evne til å overvinne økonomiske hindringer etter at hennes tidligere partner skapte så mye hevngjerrig ødeleggelse på merkevaren at hun måtte gå tilbake på sosial trygghet og sin reise mot å bli et frittalende miljø aktivist.

Selv om det er mange viktige grunner å dekke i en karriere som endrer industri som Westwood, unngikk Tucker bevisst å lage et prosjekt som ville føles som et tilbakeblikk.

relaterte artikler

"Hun lever ikke tidligere som mange kjente mennesker som gjorde noe veldig viktig for lenge siden. Du snakker med dem, og de går stadig tilbake til den samme historien og det samme, sier Tucker. "Vivienne er ikke slik - hun har gjort alle disse fantastiske tingene, men hun har alltid likt: 'Hvordan kan jeg gjøre verden bedre? Hva skal vi gjøre neste år? ' Jeg ville virkelig vise den delen av henne og hvor forfriskende det er. " 

For Tucker betydde det å vise frem de pågående vanskene Westwood har møtt som hennes økende bevissthet om motens negative påvirkning på planeten har gjort at hun har lyst til å redusere sitt eget selskap, sammen med alle høyder og nedturer som følger med en slik initiativ. Mens Tucker prøvde å lage en film hun så på som ærlig og inspirerende i sin rå skildring av en kunstner som har nektet å kaste på tidligere suksesser, var hun uvillig å kutte visse biter som Vivienne Westwood - både personen og merkevaren - ønsket fjernet, førte til slutt til et brudd mellom filmskaper og designer som ennå ikke er reparert.

"Vi viste dem på sitt mest sårbare, det er det jeg vil vise verden, at vi alle er sårbare. Det er greit å være sårbar - det handler mer om hva du gjør med det, sier Tucker. "De ville at vi skulle fjerne alt som viste at det var noen konflikt... Det var en veldig tøff avgjørelse for meg å si nei til det. "

Merket offentlig fordømt filmen tidligere i år, som gjorde Westwoods sønn, og Tucker sier at hun ikke har snakket med eller sett Westwood siden. Likevel står Tucker ved sin beslutning om å lage en film som skildrer designerens liv i all sin stikk kompleksitet, selv om hun snakker beundrende om Westwood med en mykhet i stemmen mens hun erklærer: "Jeg savner henne." 

På en måte kan du si at Tuckers innvendinger mot å rømme fra hennes kunstneriske visjon er den beste hyllesten hun muligens kan betale til en kvinne hvis egen ubarmhjertig engasjement for idealene hennes fikk henne til å utfordre offentlige myndigheter, selve motesystemet og kapitalistisk grådighet som setter planet. Det er den ubøyelige skildringen av dette engasjementet, selv med vanskeligheter og rotete, som Tucker håper vil inspirere unge mennesker som ser filmen.

"Det er noe så spesielt med det hun gjør i dag, å være denne utrolige kjerringen på toppen av spillet hennes og fortsatt tviler på seg selv og fremdeles sint og fortsatt prøver å finne ut av det, sier Tucker. "På slutten av dagen vil jeg at denne filmen skal holde Vivienne oppe for å være den utrolige personen jeg tror hun er."

Hold deg oppdatert på de siste trendene, nyhetene og menneskene som former moteindustrien. Registrer deg for vårt daglige nyhetsbrev.